Ai Ai kaptein..

Jeg var så heldig å få mønstre på seilskuten s/y adieu forige uke. Sammen med en håndfull over gjennomsnittlig trivelige mennesker seilte vi sørover fra Bergen og fikk oppleve UFOringer på espevær, hyggelig lokalbefolkning som spanderte på oss krabbefest, omvisning på halsnøy kloster, bestigning av bømlos høyeste fjell Siggjo,spilling, bading, grilling og vind i seilene. I utgangspunktet var jeg nokså nervøs for at jeg skulle være kvalm store deler av turen, siden jeg ikke er så altfor sjøvant, men jeg slapp unna med å være litt småkvalm innimellom. Alt i alt ble turen svært vellykket og det er lenge siden jeg har ledd så masse.

Snart begynner skoleåret og i går fikk jeg tilsendt klasse 1a sin timeplan. Jeg er for øyeblikket i Stavanger blandt annet for å hente glsm bøkene mine og er innstilt på hekkan så mye jobbing fra og med 16 august. Med andre ord kommer jeg til å trenge en fantastisk sommerferie å se tilbake på. Her kan du se noen bilder av Adieu og på det nederste bildet kan du se besetningen, som for det meste bestod av folk fra koret som jeg har gått i i Bergen, I tillegg til Kristin H.

Oppbrudd

Jeg skal flytte. Jeg skal flytte fra stedet hvor jeg har tillbrakt enfemtedel av livet mitt. Jeg skal flytte fra venner, fra kor, fra fjellene, fra studietilværelsen. Jeg skal flytte fra Bergen. Og hvis du ikke vet det allerede, så kan du kanskje gjette deg til hvor jeg skal flytte. Jeg skal flytte til den byen i Norge hvor befolkningen øker mest. Jeg skal flytte til Oslo. Jeg har tilogmed fått meg jobb og leilighet. Tanken om å flytte ti hovedstaden virket spennende helt til det ble avgjort at det faktisk skulle skje. Da føltes det mer skremmende. Gresset har alltid vært og vil alltid være grønnere på andre siden. En ting jeg har lært av å gjøre skremmende ting er at det lønner seg. Uansett om jeg vil trives i Oslo eller ikke vil jeg lære noe av det, så hvorfor ikke hoppe uti det?! Oslo her kommer jeg.

Farger

Akkurat nå prøver jeg å se for meg hvordan torgallmenningen ville sett ut dersom den ble malt i røde, blå eller gule nyanser. Det er et litt merkelig tankespill siden det aldri kommer til å skje. I Stavanger malte de en hel gate i forskjellige glade farger. Denne gaten som i utgangspunktet nesten ikke eksisterte har blitt en av de beste gatene for Caféer og barer i Stavanger. Ja jeg har nevnt den før. Fargegaten. Jeg tror også at jeg har nevnt at jeg elsker den. Det er vel kanskje forståelig at torgallmenningen ikke males i allslags forskjellige farger, men hva med en annen glømt gate i Bergen?! Jeg er sikker på at det finnes hundrevis.

I Paris, London, Rio de Janeiro og Rajasthan tok en i mars i år opp malerkostene. Med slagordet: "Grey is out. Gloom is gone. It’s time to live our lives in colour" bestemte en seg for å forandre grå gater, plasser, skoler etc. med levende farger. En fargebevegelse av dimensjoner og jeg tror ikke det slutter der, så ta opp malerkostene folkens. Det er en fargerevolusjon på gang.

melk og kvinner

Dette er ikke lengre en blogg om livet som utvekslingsstudent i Porto. Trist, men ok, life goes on. Bergen har badet i solskinn de siste to ukene og det føles som om alle de grønne buskene og trærne har redusert de hvite trehusene som strekker seg opp i fjellsidene til små prikker. Jeg og Linn kom for litt siden frem til at Bergen må være verdens fineste by når det ikke regner. Idag regner det, men det føles helt ok, litt som første regnværsdag etter sommeren 1997 når vi endelig kunne være hjemme og se på TV uten å ha dårlig samvittighet. Og siden det nå regner og siden jeg sitter i sofaen og er litt for trøtt til å gå ut og siden TVen ikke funker, tenkte jeg å skrive blogg, og i dag om en fotograf som jeg liker. Det har slått meg at jeg har gått glipp av en hel del når det kommer til fotografer. Å lese om fotohistorie er ikke noe jeg har pleid å gjøre, men da jeg hadde et fotoprosjekt på skolen for noen uker siden ble det til at jeg gjorde en del research i fotografihistorien og det finnes mer enn én spennende fotograf der ute. Så jeg tenkte: dersom jeg aldri har kommet på å lese om fotohistorie, hva er da sannsynligheten for at noen andre har gjort det?!?

Poenget mitt er at du kanskje også har gått glipp av noe, sett at du synes fotografi er spennende. Og hvis du ikke synes fotografi er spennende så har du kanskje ikke kommet så langt som du nå har kommet i dette blogginnlegget. Ok, nok vrøvl. Fotografen Jeff Wall synes jeg tar for kule bilder til å gå glipp av. La meg introdusere "Milk" fra 1984.

I "Milk" har Jeff Wall arrangert hver minste detalj for å sette det avgjørende øyeblikkets mytos opp mot den absolutte kunstighet. Fint og flott spør du meg! Jeg liker også "Picture of woman" som er en slags optisk illusjon da en kan tro at mannen i bildet ser på kvinnen, mens han i virkeligheten studerer speilbildet av henne. Tolk det du.

Bergen sier du

Ja, jeg er tilbake i Bergen. Og jeg har vært stille en stund, ikke mye bloggskriving fra denne kanten de siste ukene. De to siste ukene i Porto var helt fantastiske og det var med et tungt hjerte jeg forlot atlanterhavbyen over alle atlanterhavsbyer en tirsdagsformiddag i begynnelsen av mai. I tillegg til å være to fantastiske uker var de også til de grader fullpakka med ting å ta seg til. Jeg tror egentlig at jeg kunne spart meg for å betale husleien den siste måneden, da jeg uansett ikke brukte tid på mine 17 kvadrat. Jeg måtte ta igjen alt jeg hadde utsatt på skolefronten i tillegg at jeg fikk besøk fra Kristine og Marthe den siste uken. Det hele ble avsluttet med en fantastisk konsert med Franz Ferdinand. Å dra på utveksling er utvilsom noe av det smarteste jeg har gjort. Å bli i tre måneder i stedet for ett år, er kanskje det dummeste jeg har gjort. Å se bilder og statusoppdateringer fra erasmusvenner i Porto river i sjelen når jeg sitter på lesesal og kikker ut på regnet i Bergen. Det tar litt tid å venne seg til å være her og ikke der. Jeg håper og tror at det vil ta seg opp når jeg er ferdig med eksamen og utstilling om mindre en to uker. Jeg gleder meg. Jeg legger jeg ut noen bilder fra mine to siste uker i Porto for å drømme meg bort fra alt som har med kunsthistorie å gjøre. Kos deg.

      -maleklassen min på Angelo De Sousa-utstilling

- Mine favorittitalienere

- Meg og Kristine etter forsøk på surfing


- Kristine og Marthe på besøk med min favorittbro i bakgrunnen.

-Erasmusvenner og venner av erasmusvenner

- Henriette, Lieke og Michael på franz ferdinand konsert

Late dager uten surfing

Det som skulle bli den største surfehelgen i Porto så langt, ble i stedet helgen for å pleie vrengte tær, eller hva en det nå er. For å gjøre en lang historie kort, så klarte jeg på torsdagens surfetime å skade meg. Jeg kjente det ikke med en gang, men når kvelden nærmet seg klarte jeg nesten ikke å stå på den høyre foten min og bestemte meg for at jeg sikkert hadde vridd en tå. Jeg har hørt at det ikke hjelper å gå til legen dersom det skjer noe med tærne( sett at de ikke faller av), så jeg forholdt meg rolig og fikk låne teip for å teipe den skadede tåen sammen men nabotåen. I dag har jeg allerede følt meg bedre, så ingen grunn til panikk, selvom det var jævlig kjipt å ligge på stranden og se på alle surferne som koste seg i de hvite skummende bølgene.

Jeg innser vel kanskje at jeg ikke bør klage. Å ligge på stranden i seg selv er ikke så verst. Idag har det vært skikkelig varmt og vi har benyttet anledningen til å slikke sol. I alle fall en stund, før jeg ble rastløs og klarte å få med meg Lieke på en spasertur i stedet for. Stranden vi var på idag ligger i Matisinhos, en bydel i Porto, stort sett bebygget med høyhus. Stranden I Matisinhos ligger rett ved siden av den fancye bydelen Foz, som jeg tror jeg skal ha nevnt tidligere i bloggen her en gang. Mange folk går fra Foz til Matisinhos og spesielt dersom det er helg og sol og ikke minst varmt. Gangveien mellom Foz og Matisinhos er et mål i seg selv. Den er bygget så å si på de steinete strendene og en merker ingenting til bilveien som durer bare noen titalls meter over gangveien. Langsmed gangveien finner en caféer og restauranter, hvor en kan sitte å høre bølgene slå, mens tiden snegler seg avgårde. Idag spiste vi toasts og drakk kullsyrevann på nettopp en slik café. Jeg glømte ut alt som kan kalles skole og følte at jeg var på ferie. Aaaah livet. Nå noen bilder.

Dette kunstverket/fiskenettet er Matisinhos kjent for. Fint eller? Det synes jeg. Høyhus i bakgrunnen.

Meg på stranden.

Toast og kullsyrevann og havet

Søreuropeiske pensjonister

Jeg er tilbake i Porto og når jeg på mandag kveld fløy inn over den lysende byen, kilte det i magen. Siden jeg fløy med et fly som sikkert var 30 år gammelt, slo tanken meg at det kunne styrte. Jeg tenkte at det ikke var den verste tiden å styrte på. I såfall kom jeg til å dø lykkelig. Men jeg var selvfølgelig også mer en fornøyd når flyet landet trygt fem minutter senere. Jeg tok opp telefonen, ringte til min kjære nabo, Lieke, og brakte videre gledesbudskapet om at jeg var tilbake, før jeg smilte hele den lange metroturen hjem til Campanha.

For tiden er det varmt i Porto. I helgen, mens jeg forsatt var i Oslo skal det ha vært 25 grader og strandvær, mens det igår var 18 grader, som jo fortsatt er varmt sammenlignet med Norge. Jeg bestemte meg for at det i allefall ikke var innevær, så etter skolen, drog jeg til en park som ligger ved metrostoppet Marques. Under de høye trærne satt gamle menn og spilte kort, mens konene, satt på benkene og snakket. Jeg skulle ønske jeg viste om hva.  Jeg gikk en tur til bakeren, kjøpte meg en bolle og slo meg ned på en benk ved siden av en gammel dame med skaut og rynker. For tiden driver jeg å broderer i ett av fagene på skolen, så jeg drog frem broderiet mitt og følte meg gammel. Jeg skled rett in i folkemengden og jeg er sikker på at jeg fikk noen blikk fylt med respekt fra de eldste kvinnene. Jeg rett og slett digger "henge-i-parken"mentaliteten. Jeg tenker på alle de gamle i Norge som sitter på gamlehjem rundtomkringforbi og ikke aner hva de går glipp av. Jeg skulle gjerne likt å bli gammel i dette landet. På bildet under kan du se parken ved Marques og så kan du jo selv se for deg meg med broderiet på en benk omringet av portugisiske pensjonister. Herlig.

Gjensyn med Stavanger

Siden jeg har ferie og i den annledningen har snudd døgnet på hodet, tenkte jeg å fortsette med det omvendte døgnrytmen og bruke noen timer av denne natten til å skrive blogg. Jeg er i familiebyen over alle familiebyer, Stavanger, hvor trillevognfaktoren og gravide-mager-faktoren er skremmende høy. Jada, jeg har flydd hjem fra Porto for å tilbringe en uke med mamma som er hjemme fra KL, Mathis som heldigvis ikke er i nordsjøen og diverse andre bekjente som til daglig pryder Stavangers gater. Jeg skal ærlig innrømme at det stikker litt i hjertet når jeg hører om 23 grader og sol i Porto, men kaféene i Stavanger og stuen i nedre vågen er ikke så halvgalne de heller. Nytt siden sist jeg var i Stavanger er at min barndomsvenninne, Silje har blitt mor og i dag var de på besøk. Sjarmtrollet heter Ronja og hun er fantastisk søt. Ingen tvil( se selv på bildet over). Jeg tror at en blir gravid tidligere av å bo i Stavanger, sett at en har noen å bli gravid med. Det er så mye snakk om barn her. Det er mulig jeg overdriver litt, men rogaland generelt, rager høyt på listen over fylker hvor en får barn tidlig.

Nå er vel kanskje ikke Siljes rolle som mor det eneste som har skjedd i Stavanger. I kveld var jeg på café med Siri i fargegaten og hun har i allefall ikke tenkt å bli gravid, for joda vi kunne ikke unngå å snakke om det. Men nok om det. Det var utrolig kjekt å se Siri igjen og så var det veldig trivelig  å tilbringe noen timer på bøker og børst. Jeg har ikke vært i Stavanger på leeenge og bøker og børst, samt sjokoladepiken i fargegaten er noe jeg alltid savner når jeg er borte. Mosaikslangen/dragen og lyktene i bakgården, de gamle møblene, samt innskripsjonen på doveggen med det opptimistiske ordataket: enten går det godt eller så går det over. Er det mulig å ikke bli forelsket i dette stedet. I Porto e kaffikoppene så små at en ikke rekker å sitte ned før en har drukket opp kaffien. På bøker og børst får en kaffi i halvliters glass, som en må skynde seg for å drikke for at kaffien ikke skal bli kald.

Min gamle nabo, Marthe, har forøvrig kjøpt leilighet i Stavanger, men drømmer fortsatt om å flytte til utlandet, fordi det føles for tidlig å bosette seg i oljebyen allerede nå. Tiden står stille i Stavanger og kanskje føler hun at hun går glipp av noe ved å bo her. Så mange steder usett, så mange muligheter. Je tror det krever litt mot å skulle bosette seg et sted for alltid. Med mindre du er av dem som aldri flyttet her i fra. Selv føler jeg meg modig bare ved å tenke på at jeg skal bosette meg i Stavanger for godt en gang. Selv om jeg ikke vet når. Det er heller ikke så farlig. Stavanger var seg selv for fem år siden, så hvorfor vil hun ikke være seg selv om fem, si ti år også?!

Mens jeg venter på vasken

Jeg er hjemme og det slår meg hvor lett jeg har for å kalle steder hjemme for tiden. Jeg er ikke hjemme i Stavanger, heller ikke i Bergen, men i Porto. Jeg er på rommet mitt og venter på vasken min, for her i huset nytter det ikke å sette på en maskin med klær, gå ut, for så å komme tilbake 5 timer senere. Her i huset må en hente klærne eksakt en time etter at en satte dem på. Eller en MÅ ikke, men en bør for ellers kan noen andre ta klærne og legge dem på gulvet eventuelt andre plasser. Så jeg venter, men det går fint for idag har så langt vært en bra dag. Det er sol over Campanha. Jeg har gjort ferdig litt skolearbeid, om en stund skal jeg møte Vasilikh for å gå på yoga, før vi skal på portugisisk aften med portvin og fadomusikk. Om du skulle lure på hva fadomusikk er, så kan jeg utvide horisontene dine ved å informere om at Fado er knyttet til det portugisiske ordet saudade som betyr å savne eller å lengte etter noe/noen og musikken er en blanding av afrikanske slaverytmer, portugisiske sjømenns tradisjonelle musikk og arabiske rytmer. Eksotisk eller hva?! Her i Portugal tror jeg at Amália er den mest kjente fadomusikeren gjennom tidene. En påstand som grunner i at denne kvinnen regjerer i enhver fado-seksjoner av de platebutikkene jeg har vært innom så langt i Porto. Og slik høres fadodronningen ut:



Jeg benytter også anledningen til å legge ut noen bilder fra helgens høydepunkt, sjokoladefestival i Obidos på søndag. Spør du meg er Obidos kanskje den mest sjarmerende byen i Portugal og jeg kan anbefale alle og enhver til å ta turen dit før eller siden.

Tekstilrapportfrustrasjon

Det regner igjen og jeg kunne igrunn tenkt meg å sove og drømme fine drømmer om sommer. Jeg er litt frustrert. Idag var vi på tekstilmuseum med vår fantastiske tekstillærer Maria de Freitas. I tillegg til at det i museumslokalene må ha vært ca 10 grader, snakket guiden kun portugisisk. Ikke helt uventet, men Maria betrygget meg med at alt som guiden sa, kunne jeg finne på hjemmesiden til museet. Vi hadde nemlig fått i oppgave å skrive en rapport fra turen. Jeg var også heldig som fikk Joao, en i klassen, til å oversette litt for meg. Når jeg kom hjem, klar for å skrive rapport, gikk jeg inn på hjemmesiden til museet bare for å finne ut at den ikke fantes i engelsk versjon. Jeg oversatte det som var av tekster i google translate til norsk for å finne ut at hjemmesiden til museet kun inneholdt svada som i alle fall ikke kunne brukes som en kilde til rapport. Arg!!

Nå skal jeg en tur på yoga. Kanskje jeg finner en måte å fikse biffen på og hvis ikke, så skal jeg sove på det.

Portugisisk døgnrytme

Jeg jobber hardt med å innta portugisisk døgnrytme for tiden. Jeg har allerede nevnt at det ikke er unormalt at undervisningen på skolen først begynner 40 minutter etter at den skal og nå tror jeg at jeg hvet hvorfor portugisere aldri klarer å våkne opp i tide. Hovedgrunnen til at portugisere aldri klarer å stå opp i tide er fordi de ikke klarer å legge seg. Et ikke så altfor ukjent fenomen blandt norske studenter i Norge heller. Hele forskjellen ligger i at i Portugal så stenger barene klokken 06.00 om morgene, om ikke senere. Gjestene bestemmer åpningstiden og ingen kastes ut. De går først når de selv vill, og når stedet er tømt for mennesker kan baren stenges.

Mens vi i Norge spiser middag i femtiden, spiser portugiserne middag i ellevetiden. Igår var vi innvitert til vår polske utvekslingsstudentvenn, Aleq, som ikke har hatt vanskelig for å innta Portugisisk døgnrytme. Vi spiste lasagne klokken elleven/halvtolv. Etterpå ble jeg med Dan( han som jeg traff på flyet) til et område som heter Foz, en bydel av Porto som ligger ved havet. For å komme dit måtte vi gå et stykke og sånn i halv to-tiden gikk vi forbi en isbar. Vi stoppet for å spise dessert, så klokken to satt vi å spiste sjokoladeis og drakk kaffi. I halvtretiden( når utestedene i Norge er på vei til å stenge) ankom vi utestedet og når vi gikk hjem klokken seks var dansegulvet fortsatt fylt med danseglade portugisere.

Du skal så absolutt ikke se bortifra at jeg på mandag kommer 40 minutter for seint til timen, akkurat i tide til å slå følge med 30 andre døgnville portugisere.

Under: Ame. Den tyske DJen som spilte på utestedet i Foz.

17 kvadrat

Den nye hverdagen som inneholder skole har slått meg helt ut, klokken er halv ti og jeg er så trøtt at jeg såvidt klarer å bruke muskler i mage og rygg til å sitte oppreist. Jeg kom imidlertid på at jeg ikke har vist dere hvordan jeg bor enda, så jeg tenkte jeg skulle vise deg min kåk før jeg sovner. Dette er mine 17 kvadrat.

Her sitter jeg nå



Min seng. Litt hard, men funker helt ok.



Kjøkken sett fra sengen .

Ha en fin uke alle sammen!!

Mannen fra flyet

På flyet på vei ned til Porto ble jeg sittende ved siden av Daniel Peddle som skulle vise seg å bli min første venn i Porto. Dan( som han liker å bli kalt) hadde flyttet dit som meg, uten å kjenne en sjel. Nå jobbet han som dataprogrammerer for fjerde året på rad og hadde ikke tenkt å flytte tilbake til hjemlandet, England, med det første. På en måte kan jeg vel kanskje si at Dan plantet litt håp i meg. For ja, jeg var vel kanskje på randen av nervøst sammenbrudd der og da. Kunne han flytte til en by uten å kjenne noen, så kunne jeg.

I går var vi, Ivonne og jeg, hjemme hos Dan og flippet pannekaker sammen med noen av hans venner. Dan bor langs elven i verdens fineste leilighet. Han har utsikt mot alle Portos portvin-bryggerier og turistenes favorittsted "cais de ribeira", samt den fantastisk fine broen som du kan se øverst på siden. På bildet under står Dan( med ulvemaske) og en kompis av han i stuen.

Etter pannekakene ble jeg med i portugisisk bursdagsfeiring på en av portos mange restauranter, vi spiste svinestek, poteter og grønnsaker i en fantastisk god saus og drakk portugisisk vin i alle varianter til vertskapet begynte å spille klinemusikk for å få oss til å gå. Det funket.

Det slår meg hvor lett det er å bli kjent med nye mennesker når en reiser alene i ett søreuropeisk land. Hvor ofte blir en invitert i bursdagsselskap til folk en ikke kjenner i Norge. Ikke så veldig ofte. Til nå har jeg ikke angret ett sekund på at jeg drog hit og det er en god start.

Hverdag

Etter å ha brukt de to føste ukene i Porto til å bli kjent med byen og folkene som bor/studerer her, viste jeg at hverdagen måtte kommer før eller senere. Hverdagen kom i går. Vi ladet opp med å drikke noen glass øl på studentenes, alltid stappfulle, hovedkvarter kvelden i forveien. Passe trøtt og passe opplagt stilte jeg og Aleq( også utvekslingsstudent) opp i klasserommet på slaget 11 når timen skulle begynne. Læreren var der også, men forutenom han, var vi de eneste. Selve undervisningen begynte først 40 minutt senere da de andre elvene kom slentrende. (Du trodde kanskje at tidsbegrepet i Norge og i Portugal var det samme ja..). Etter en halvtime med portugisisk undervisning som vi ikke forstod noe av var undervisningen over, de andre studentene gikk og vi fikk en oppsummering av timen på engelsk. Kan vel kanskje ikke si at jeg var så veldig imponert etter første time. Ser ut som om språket er hovedproblemet når en drar på utveksling til land der de snakker dårlig engelsk. Vi kom så vidt igang med praktisk arbeid idag og det virker mer lovende. Vi skal lage en slik en, eller i alle fall noe tilsvarende:



Faget heter toys and construction of toys og går ut på å studere lekenes historie, for så å produsere leker selv, ved hjelp av enkle materialer. Gleder meg!

Karneval

Jeg tenkte at det var på tide med en liten oppdatering fra meg i Porto til dere i Norge. Jeg tenkte først at jeg skulle gi dere en oppdatering fra den siste uken, men så slo det meg at den versjonen ville blitt litt vel langdryg, så jeg går for kortversjonen i stedet for. Slår til med høydepunktet. Ikke mindre en Portugisisk karnevalfeiring, som igrunn kan beskrives med ett ord: MAGISK. Karnevallet i Ovar( en halvtime fra Porto) er ett av de mest kjente karnevallene i Portugal. Vi fikk med oss både den store hovedparaden og høydepunktet( spør du meg) Noite Magica. Togturen til Noite Magica bestod i å bygge opp stemningen ved at hele toget sang portugisiske allsanger og ved å plukke opp nye festdeltakere hvert femte minutt. Idet toget annkom Ovar var toget så sprengfult av forventningsfulle mennesker i diverse kostymer at møtet med den friske februarluften føltes som en orgasme, eller om du vil, en adrenalineksplosjon.

Siden jeg er redd for at mine ord ikke skal kunne veie opp for den faktiske følelsen slår jeg til med noen bilder fra Noite Magica som vår venn Aleq har tatt med sitt superkamera.

Mine erasmusvenner

Deler av karnevalfesten

Aleq danser russisk

Familien minni mus

Stay tuned for flere eventyr fra Porto og ha
det fint så lenge!

Porto versågod

Siden jeg befinner meg på andre siden av jorden( føles det som) kjenner jeg en viss plikt til å holde mine landsmenn oppdatert på hva som skjer. Sist gang jeg skrev noe på mitt andre rom var jeg i Kualalumpur, som kanskje kan sies å være nærmere andre siden av jorden enn hvor jeg er nå, men likevel føles det som om jeg er lengre borte nå enn jeg var da. Jeg er i Porto. Hele forskjellen ligger i at jeg for første gang i mitt liv har bosatt meg et sted uten å kjenne en sjel, uten å ha sett byen på annet en et bilde, uten å kunne portugisisk. Du aner ikke hvor usikker jeg var på å dra hit i høst. Jeg som til og med syntes det var litt skummelt den gang jeg flyttet fem timer nord for Stavanger og kjente i alle fall 10 andre som pakket sekkene sine og tok kystbussen samtidig som meg. Sært!

Hva viste vel jeg? Kanskje kom jeg ikke til å treffe noen interessante mennesker, kanskje kom jeg til å savne venner og leilighet og tryggheten. Etter utallige konfrontasjoner med meg selv, kom jeg fram til at dersom jeg aldri dro - kom jeg alltid til å lure. Så her er jeg! I et et realtivt trivelig 17 kvadratmeter stort rom, med bad, seng, kjøkken, pult et steinkast unna en av Portos mange metrostasjoner: Campanha. Og mens jeg husker det. dersom du tror at du klarer å uttale stasjonens navn riktig, så kan du bare glemme det. Jeg tror Portugisisk må være Europas vanskeligste språk å uttale. Et fantastisk fint språk, men vanskelig å lære - jeg har ikke kommet lengre enn å prøve meg på ett par ord.

Kort oppsummert er portugisere vennlige folk som gjerne tar deg med på omvisning av byen og forklarer deg byens historie og så elsker de å spise middag på kjøpesentre( tro meg, jeg må ha vært på alle byens kjøpesentre i løpet av den første uken). Ellers liker portugisere å feste ute på gaten. De går inn i baren, kjøper seg en øl og stiller seg ute på gaten sammen med alle de andre portugiserne. Det er imidlertid greit siden været her tilsvarer bergensk maivær. De portugisiske yogainnstruktørene( jada, jeg har begynt på yoga) bruker seler i undervisningen slik at du må klarte opp langs veggen før du sakte senker hodet mot gulvet og strekker benene opp mot taket for å henge der som en flaggermus. Det er heller ikke uvanlig at yogainnstruktøren da bruker annledningen til å stille seg selv på hodet ved siden av eleven og så bedriver vi yoga slik. Høres kanskje rart ut, men slik er portugisiske yogainnstruktører. Og så vet jeg også at portugisere liker å feire karneval og her er det ingen tvil om hvilken dato karnevallet egentlig skal holdes. En sier for eksempel ikke at karnevallet er i februar eller mars en gang. Neida. Karnevallet er neste helg, så vet du det. I grove trekk er det det jeg vet om portugisere så langt. Jeg har også lært litt om Hollandsk kultur siden jeg har vært litt med to Hollandske jenter. Jeg har foreksempel lært at i Holland feirer de ikke santa claus, men santa clas, men at forskjellen ikke er så stor bare at santa clas har en svart slave og at gavene legges i skor i stedet for under juletrær. Men jeg tror jeg skal fortelle deg mer om Hollenderne, Porto, de andre erasmus-studentene og skolen min en annen dag. For i morgen skal vi på Ikea, kjøpe håndklær, spise kjøttboller og jeg trenger å sove litt før den tid ;)

Men før jeg avslutter helt så vil jeg bare si at jeg tenker på dere og jeg håper at alle har det bra, hvor enn dere skulle befinne dere. Hilsen globetrottaren i Porto