Ai Ai kaptein..

Jeg var så heldig å få mønstre på seilskuten s/y adieu forige uke. Sammen med en håndfull over gjennomsnittlig trivelige mennesker seilte vi sørover fra Bergen og fikk oppleve UFOringer på espevær, hyggelig lokalbefolkning som spanderte på oss krabbefest, omvisning på halsnøy kloster, bestigning av bømlos høyeste fjell Siggjo,spilling, bading, grilling og vind i seilene. I utgangspunktet var jeg nokså nervøs for at jeg skulle være kvalm store deler av turen, siden jeg ikke er så altfor sjøvant, men jeg slapp unna med å være litt småkvalm innimellom. Alt i alt ble turen svært vellykket og det er lenge siden jeg har ledd så masse.

Snart begynner skoleåret og i går fikk jeg tilsendt klasse 1a sin timeplan. Jeg er for øyeblikket i Stavanger blandt annet for å hente glsm bøkene mine og er innstilt på hekkan så mye jobbing fra og med 16 august. Med andre ord kommer jeg til å trenge en fantastisk sommerferie å se tilbake på. Her kan du se noen bilder av Adieu og på det nederste bildet kan du se besetningen, som for det meste bestod av folk fra koret som jeg har gått i i Bergen, I tillegg til Kristin H.

Oppbrudd

Jeg skal flytte. Jeg skal flytte fra stedet hvor jeg har tillbrakt enfemtedel av livet mitt. Jeg skal flytte fra venner, fra kor, fra fjellene, fra studietilværelsen. Jeg skal flytte fra Bergen. Og hvis du ikke vet det allerede, så kan du kanskje gjette deg til hvor jeg skal flytte. Jeg skal flytte til den byen i Norge hvor befolkningen øker mest. Jeg skal flytte til Oslo. Jeg har tilogmed fått meg jobb og leilighet. Tanken om å flytte ti hovedstaden virket spennende helt til det ble avgjort at det faktisk skulle skje. Da føltes det mer skremmende. Gresset har alltid vært og vil alltid være grønnere på andre siden. En ting jeg har lært av å gjøre skremmende ting er at det lønner seg. Uansett om jeg vil trives i Oslo eller ikke vil jeg lære noe av det, så hvorfor ikke hoppe uti det?! Oslo her kommer jeg.

Farger

Akkurat nå prøver jeg å se for meg hvordan torgallmenningen ville sett ut dersom den ble malt i røde, blå eller gule nyanser. Det er et litt merkelig tankespill siden det aldri kommer til å skje. I Stavanger malte de en hel gate i forskjellige glade farger. Denne gaten som i utgangspunktet nesten ikke eksisterte har blitt en av de beste gatene for Caféer og barer i Stavanger. Ja jeg har nevnt den før. Fargegaten. Jeg tror også at jeg har nevnt at jeg elsker den. Det er vel kanskje forståelig at torgallmenningen ikke males i allslags forskjellige farger, men hva med en annen glømt gate i Bergen?! Jeg er sikker på at det finnes hundrevis.

I Paris, London, Rio de Janeiro og Rajasthan tok en i mars i år opp malerkostene. Med slagordet: "Grey is out. Gloom is gone. It’s time to live our lives in colour" bestemte en seg for å forandre grå gater, plasser, skoler etc. med levende farger. En fargebevegelse av dimensjoner og jeg tror ikke det slutter der, så ta opp malerkostene folkens. Det er en fargerevolusjon på gang.

melk og kvinner

Dette er ikke lengre en blogg om livet som utvekslingsstudent i Porto. Trist, men ok, life goes on. Bergen har badet i solskinn de siste to ukene og det føles som om alle de grønne buskene og trærne har redusert de hvite trehusene som strekker seg opp i fjellsidene til små prikker. Jeg og Linn kom for litt siden frem til at Bergen må være verdens fineste by når det ikke regner. Idag regner det, men det føles helt ok, litt som første regnværsdag etter sommeren 1997 når vi endelig kunne være hjemme og se på TV uten å ha dårlig samvittighet. Og siden det nå regner og siden jeg sitter i sofaen og er litt for trøtt til å gå ut og siden TVen ikke funker, tenkte jeg å skrive blogg, og i dag om en fotograf som jeg liker. Det har slått meg at jeg har gått glipp av en hel del når det kommer til fotografer. Å lese om fotohistorie er ikke noe jeg har pleid å gjøre, men da jeg hadde et fotoprosjekt på skolen for noen uker siden ble det til at jeg gjorde en del research i fotografihistorien og det finnes mer enn én spennende fotograf der ute. Så jeg tenkte: dersom jeg aldri har kommet på å lese om fotohistorie, hva er da sannsynligheten for at noen andre har gjort det?!?

Poenget mitt er at du kanskje også har gått glipp av noe, sett at du synes fotografi er spennende. Og hvis du ikke synes fotografi er spennende så har du kanskje ikke kommet så langt som du nå har kommet i dette blogginnlegget. Ok, nok vrøvl. Fotografen Jeff Wall synes jeg tar for kule bilder til å gå glipp av. La meg introdusere "Milk" fra 1984.

I "Milk" har Jeff Wall arrangert hver minste detalj for å sette det avgjørende øyeblikkets mytos opp mot den absolutte kunstighet. Fint og flott spør du meg! Jeg liker også "Picture of woman" som er en slags optisk illusjon da en kan tro at mannen i bildet ser på kvinnen, mens han i virkeligheten studerer speilbildet av henne. Tolk det du.

Bergen sier du

Ja, jeg er tilbake i Bergen. Og jeg har vært stille en stund, ikke mye bloggskriving fra denne kanten de siste ukene. De to siste ukene i Porto var helt fantastiske og det var med et tungt hjerte jeg forlot atlanterhavbyen over alle atlanterhavsbyer en tirsdagsformiddag i begynnelsen av mai. I tillegg til å være to fantastiske uker var de også til de grader fullpakka med ting å ta seg til. Jeg tror egentlig at jeg kunne spart meg for å betale husleien den siste måneden, da jeg uansett ikke brukte tid på mine 17 kvadrat. Jeg måtte ta igjen alt jeg hadde utsatt på skolefronten i tillegg at jeg fikk besøk fra Kristine og Marthe den siste uken. Det hele ble avsluttet med en fantastisk konsert med Franz Ferdinand. Å dra på utveksling er utvilsom noe av det smarteste jeg har gjort. Å bli i tre måneder i stedet for ett år, er kanskje det dummeste jeg har gjort. Å se bilder og statusoppdateringer fra erasmusvenner i Porto river i sjelen når jeg sitter på lesesal og kikker ut på regnet i Bergen. Det tar litt tid å venne seg til å være her og ikke der. Jeg håper og tror at det vil ta seg opp når jeg er ferdig med eksamen og utstilling om mindre en to uker. Jeg gleder meg. Jeg legger jeg ut noen bilder fra mine to siste uker i Porto for å drømme meg bort fra alt som har med kunsthistorie å gjøre. Kos deg.

      -maleklassen min på Angelo De Sousa-utstilling

- Mine favorittitalienere

- Meg og Kristine etter forsøk på surfing


- Kristine og Marthe på besøk med min favorittbro i bakgrunnen.

-Erasmusvenner og venner av erasmusvenner

- Henriette, Lieke og Michael på franz ferdinand konsert

Late dager uten surfing

Det som skulle bli den største surfehelgen i Porto så langt, ble i stedet helgen for å pleie vrengte tær, eller hva en det nå er. For å gjøre en lang historie kort, så klarte jeg på torsdagens surfetime å skade meg. Jeg kjente det ikke med en gang, men når kvelden nærmet seg klarte jeg nesten ikke å stå på den høyre foten min og bestemte meg for at jeg sikkert hadde vridd en tå. Jeg har hørt at det ikke hjelper å gå til legen dersom det skjer noe med tærne( sett at de ikke faller av), så jeg forholdt meg rolig og fikk låne teip for å teipe den skadede tåen sammen men nabotåen. I dag har jeg allerede følt meg bedre, så ingen grunn til panikk, selvom det var jævlig kjipt å ligge på stranden og se på alle surferne som koste seg i de hvite skummende bølgene.

Jeg innser vel kanskje at jeg ikke bør klage. Å ligge på stranden i seg selv er ikke så verst. Idag har det vært skikkelig varmt og vi har benyttet anledningen til å slikke sol. I alle fall en stund, før jeg ble rastløs og klarte å få med meg Lieke på en spasertur i stedet for. Stranden vi var på idag ligger i Matisinhos, en bydel i Porto, stort sett bebygget med høyhus. Stranden I Matisinhos ligger rett ved siden av den fancye bydelen Foz, som jeg tror jeg skal ha nevnt tidligere i bloggen her en gang. Mange folk går fra Foz til Matisinhos og spesielt dersom det er helg og sol og ikke minst varmt. Gangveien mellom Foz og Matisinhos er et mål i seg selv. Den er bygget så å si på de steinete strendene og en merker ingenting til bilveien som durer bare noen titalls meter over gangveien. Langsmed gangveien finner en caféer og restauranter, hvor en kan sitte å høre bølgene slå, mens tiden snegler seg avgårde. Idag spiste vi toasts og drakk kullsyrevann på nettopp en slik café. Jeg glømte ut alt som kan kalles skole og følte at jeg var på ferie. Aaaah livet. Nå noen bilder.

Dette kunstverket/fiskenettet er Matisinhos kjent for. Fint eller? Det synes jeg. Høyhus i bakgrunnen.

Meg på stranden.

Toast og kullsyrevann og havet

Søreuropeiske pensjonister

Jeg er tilbake i Porto og når jeg på mandag kveld fløy inn over den lysende byen, kilte det i magen. Siden jeg fløy med et fly som sikkert var 30 år gammelt, slo tanken meg at det kunne styrte. Jeg tenkte at det ikke var den verste tiden å styrte på. I såfall kom jeg til å dø lykkelig. Men jeg var selvfølgelig også mer en fornøyd når flyet landet trygt fem minutter senere. Jeg tok opp telefonen, ringte til min kjære nabo, Lieke, og brakte videre gledesbudskapet om at jeg var tilbake, før jeg smilte hele den lange metroturen hjem til Campanha.

For tiden er det varmt i Porto. I helgen, mens jeg forsatt var i Oslo skal det ha vært 25 grader og strandvær, mens det igår var 18 grader, som jo fortsatt er varmt sammenlignet med Norge. Jeg bestemte meg for at det i allefall ikke var innevær, så etter skolen, drog jeg til en park som ligger ved metrostoppet Marques. Under de høye trærne satt gamle menn og spilte kort, mens konene, satt på benkene og snakket. Jeg skulle ønske jeg viste om hva.  Jeg gikk en tur til bakeren, kjøpte meg en bolle og slo meg ned på en benk ved siden av en gammel dame med skaut og rynker. For tiden driver jeg å broderer i ett av fagene på skolen, så jeg drog frem broderiet mitt og følte meg gammel. Jeg skled rett in i folkemengden og jeg er sikker på at jeg fikk noen blikk fylt med respekt fra de eldste kvinnene. Jeg rett og slett digger "henge-i-parken"mentaliteten. Jeg tenker på alle de gamle i Norge som sitter på gamlehjem rundtomkringforbi og ikke aner hva de går glipp av. Jeg skulle gjerne likt å bli gammel i dette landet. På bildet under kan du se parken ved Marques og så kan du jo selv se for deg meg med broderiet på en benk omringet av portugisiske pensjonister. Herlig.