Gjensyn med Stavanger

Siden jeg har ferie og i den annledningen har snudd døgnet på hodet, tenkte jeg å fortsette med det omvendte døgnrytmen og bruke noen timer av denne natten til å skrive blogg. Jeg er i familiebyen over alle familiebyer, Stavanger, hvor trillevognfaktoren og gravide-mager-faktoren er skremmende høy. Jada, jeg har flydd hjem fra Porto for å tilbringe en uke med mamma som er hjemme fra KL, Mathis som heldigvis ikke er i nordsjøen og diverse andre bekjente som til daglig pryder Stavangers gater. Jeg skal ærlig innrømme at det stikker litt i hjertet når jeg hører om 23 grader og sol i Porto, men kaféene i Stavanger og stuen i nedre vågen er ikke så halvgalne de heller. Nytt siden sist jeg var i Stavanger er at min barndomsvenninne, Silje har blitt mor og i dag var de på besøk. Sjarmtrollet heter Ronja og hun er fantastisk søt. Ingen tvil( se selv på bildet over). Jeg tror at en blir gravid tidligere av å bo i Stavanger, sett at en har noen å bli gravid med. Det er så mye snakk om barn her. Det er mulig jeg overdriver litt, men rogaland generelt, rager høyt på listen over fylker hvor en får barn tidlig.

Nå er vel kanskje ikke Siljes rolle som mor det eneste som har skjedd i Stavanger. I kveld var jeg på café med Siri i fargegaten og hun har i allefall ikke tenkt å bli gravid, for joda vi kunne ikke unngå å snakke om det. Men nok om det. Det var utrolig kjekt å se Siri igjen og så var det veldig trivelig  å tilbringe noen timer på bøker og børst. Jeg har ikke vært i Stavanger på leeenge og bøker og børst, samt sjokoladepiken i fargegaten er noe jeg alltid savner når jeg er borte. Mosaikslangen/dragen og lyktene i bakgården, de gamle møblene, samt innskripsjonen på doveggen med det opptimistiske ordataket: enten går det godt eller så går det over. Er det mulig å ikke bli forelsket i dette stedet. I Porto e kaffikoppene så små at en ikke rekker å sitte ned før en har drukket opp kaffien. På bøker og børst får en kaffi i halvliters glass, som en må skynde seg for å drikke for at kaffien ikke skal bli kald.

Min gamle nabo, Marthe, har forøvrig kjøpt leilighet i Stavanger, men drømmer fortsatt om å flytte til utlandet, fordi det føles for tidlig å bosette seg i oljebyen allerede nå. Tiden står stille i Stavanger og kanskje føler hun at hun går glipp av noe ved å bo her. Så mange steder usett, så mange muligheter. Je tror det krever litt mot å skulle bosette seg et sted for alltid. Med mindre du er av dem som aldri flyttet her i fra. Selv føler jeg meg modig bare ved å tenke på at jeg skal bosette meg i Stavanger for godt en gang. Selv om jeg ikke vet når. Det er heller ikke så farlig. Stavanger var seg selv for fem år siden, så hvorfor vil hun ikke være seg selv om fem, si ti år også?!