Late dager uten surfing

Det som skulle bli den største surfehelgen i Porto så langt, ble i stedet helgen for å pleie vrengte tær, eller hva en det nå er. For å gjøre en lang historie kort, så klarte jeg på torsdagens surfetime å skade meg. Jeg kjente det ikke med en gang, men når kvelden nærmet seg klarte jeg nesten ikke å stå på den høyre foten min og bestemte meg for at jeg sikkert hadde vridd en tå. Jeg har hørt at det ikke hjelper å gå til legen dersom det skjer noe med tærne( sett at de ikke faller av), så jeg forholdt meg rolig og fikk låne teip for å teipe den skadede tåen sammen men nabotåen. I dag har jeg allerede følt meg bedre, så ingen grunn til panikk, selvom det var jævlig kjipt å ligge på stranden og se på alle surferne som koste seg i de hvite skummende bølgene.

Jeg innser vel kanskje at jeg ikke bør klage. Å ligge på stranden i seg selv er ikke så verst. Idag har det vært skikkelig varmt og vi har benyttet anledningen til å slikke sol. I alle fall en stund, før jeg ble rastløs og klarte å få med meg Lieke på en spasertur i stedet for. Stranden vi var på idag ligger i Matisinhos, en bydel i Porto, stort sett bebygget med høyhus. Stranden I Matisinhos ligger rett ved siden av den fancye bydelen Foz, som jeg tror jeg skal ha nevnt tidligere i bloggen her en gang. Mange folk går fra Foz til Matisinhos og spesielt dersom det er helg og sol og ikke minst varmt. Gangveien mellom Foz og Matisinhos er et mål i seg selv. Den er bygget så å si på de steinete strendene og en merker ingenting til bilveien som durer bare noen titalls meter over gangveien. Langsmed gangveien finner en caféer og restauranter, hvor en kan sitte å høre bølgene slå, mens tiden snegler seg avgårde. Idag spiste vi toasts og drakk kullsyrevann på nettopp en slik café. Jeg glømte ut alt som kan kalles skole og følte at jeg var på ferie. Aaaah livet. Nå noen bilder.

Dette kunstverket/fiskenettet er Matisinhos kjent for. Fint eller? Det synes jeg. Høyhus i bakgrunnen.

Meg på stranden.

Toast og kullsyrevann og havet

Søreuropeiske pensjonister

Jeg er tilbake i Porto og når jeg på mandag kveld fløy inn over den lysende byen, kilte det i magen. Siden jeg fløy med et fly som sikkert var 30 år gammelt, slo tanken meg at det kunne styrte. Jeg tenkte at det ikke var den verste tiden å styrte på. I såfall kom jeg til å dø lykkelig. Men jeg var selvfølgelig også mer en fornøyd når flyet landet trygt fem minutter senere. Jeg tok opp telefonen, ringte til min kjære nabo, Lieke, og brakte videre gledesbudskapet om at jeg var tilbake, før jeg smilte hele den lange metroturen hjem til Campanha.

For tiden er det varmt i Porto. I helgen, mens jeg forsatt var i Oslo skal det ha vært 25 grader og strandvær, mens det igår var 18 grader, som jo fortsatt er varmt sammenlignet med Norge. Jeg bestemte meg for at det i allefall ikke var innevær, så etter skolen, drog jeg til en park som ligger ved metrostoppet Marques. Under de høye trærne satt gamle menn og spilte kort, mens konene, satt på benkene og snakket. Jeg skulle ønske jeg viste om hva.  Jeg gikk en tur til bakeren, kjøpte meg en bolle og slo meg ned på en benk ved siden av en gammel dame med skaut og rynker. For tiden driver jeg å broderer i ett av fagene på skolen, så jeg drog frem broderiet mitt og følte meg gammel. Jeg skled rett in i folkemengden og jeg er sikker på at jeg fikk noen blikk fylt med respekt fra de eldste kvinnene. Jeg rett og slett digger "henge-i-parken"mentaliteten. Jeg tenker på alle de gamle i Norge som sitter på gamlehjem rundtomkringforbi og ikke aner hva de går glipp av. Jeg skulle gjerne likt å bli gammel i dette landet. På bildet under kan du se parken ved Marques og så kan du jo selv se for deg meg med broderiet på en benk omringet av portugisiske pensjonister. Herlig.

Gjensyn med Stavanger

Siden jeg har ferie og i den annledningen har snudd døgnet på hodet, tenkte jeg å fortsette med det omvendte døgnrytmen og bruke noen timer av denne natten til å skrive blogg. Jeg er i familiebyen over alle familiebyer, Stavanger, hvor trillevognfaktoren og gravide-mager-faktoren er skremmende høy. Jada, jeg har flydd hjem fra Porto for å tilbringe en uke med mamma som er hjemme fra KL, Mathis som heldigvis ikke er i nordsjøen og diverse andre bekjente som til daglig pryder Stavangers gater. Jeg skal ærlig innrømme at det stikker litt i hjertet når jeg hører om 23 grader og sol i Porto, men kaféene i Stavanger og stuen i nedre vågen er ikke så halvgalne de heller. Nytt siden sist jeg var i Stavanger er at min barndomsvenninne, Silje har blitt mor og i dag var de på besøk. Sjarmtrollet heter Ronja og hun er fantastisk søt. Ingen tvil( se selv på bildet over). Jeg tror at en blir gravid tidligere av å bo i Stavanger, sett at en har noen å bli gravid med. Det er så mye snakk om barn her. Det er mulig jeg overdriver litt, men rogaland generelt, rager høyt på listen over fylker hvor en får barn tidlig.

Nå er vel kanskje ikke Siljes rolle som mor det eneste som har skjedd i Stavanger. I kveld var jeg på café med Siri i fargegaten og hun har i allefall ikke tenkt å bli gravid, for joda vi kunne ikke unngå å snakke om det. Men nok om det. Det var utrolig kjekt å se Siri igjen og så var det veldig trivelig  å tilbringe noen timer på bøker og børst. Jeg har ikke vært i Stavanger på leeenge og bøker og børst, samt sjokoladepiken i fargegaten er noe jeg alltid savner når jeg er borte. Mosaikslangen/dragen og lyktene i bakgården, de gamle møblene, samt innskripsjonen på doveggen med det opptimistiske ordataket: enten går det godt eller så går det over. Er det mulig å ikke bli forelsket i dette stedet. I Porto e kaffikoppene så små at en ikke rekker å sitte ned før en har drukket opp kaffien. På bøker og børst får en kaffi i halvliters glass, som en må skynde seg for å drikke for at kaffien ikke skal bli kald.

Min gamle nabo, Marthe, har forøvrig kjøpt leilighet i Stavanger, men drømmer fortsatt om å flytte til utlandet, fordi det føles for tidlig å bosette seg i oljebyen allerede nå. Tiden står stille i Stavanger og kanskje føler hun at hun går glipp av noe ved å bo her. Så mange steder usett, så mange muligheter. Je tror det krever litt mot å skulle bosette seg et sted for alltid. Med mindre du er av dem som aldri flyttet her i fra. Selv føler jeg meg modig bare ved å tenke på at jeg skal bosette meg i Stavanger for godt en gang. Selv om jeg ikke vet når. Det er heller ikke så farlig. Stavanger var seg selv for fem år siden, så hvorfor vil hun ikke være seg selv om fem, si ti år også?!