Keramiksvanen

Jeg trenger å fortelle deg, i god gammel nattahistorie-stil, en aldri så liten quizhistorie før du går å legger deg. Den siste uken har nemlig Landmark annonsert en guiz, som skulle skje i kveld..

Alt begynte med at min gode venn Thomas hadde veldig lyst å gå på denne quizen og så spurte han meg om å bli med. Jeg var i utgangspunktet litt bitter for at jeg kom til å gå glipp av frustrerte fruer, som som regel er et must på tirsdagskvelden. Men så tenkte jeg at "hva betyr vel frustrerte fruer om hundre år", så jeg bestemte meg for å bli med likevel.

Da vi kom til Landmark var rommet fylt til randen med quizintelligente hoder og jeg må innrømme at jeg var litt redd for de såkalte "quizlagenesomreiserrundtpåallequizerogvinner fordidebrukerrestenavtidensinpååpuggeuviktigedetaljeromaltmulig". Dette er bare fordi jeg simpelthendt hater å tape. Meeen fordelen med å være et quizlag( i vårt tilfelle -duo) er jo at man finner opp et navn på laget, som selvfølgelig ikke sier noe om hva en egentlig heter. Smart. Vårt navn ble: keramiksvanene. Navnet syntes vi passet ganske bra på Landmark, siden det er så mange kunst-/moteintresserte mennesker som henger der og sikkert synes keramiksvaner er kule og kitchie.

Ved spørsmålenes ende syntes vi igrunn at vi hadde gjort det ganske bra og vi ventet villig på resultatene mens vi gumlet popcorn og saltstenger, og sang litt med på bakgrunnsmusikken. Etter langt om lenge og lengre enn langt( for å skape litt eventyrfeeling) kom resultatene og stemningen var til å ta og føle på. Den kule Landmarkfyren begynte på bunnen av resultatlisten og ut av høytalerne kom bl.a. følgende ord "..på siste plass KERAMIKSVANENE". Her er hva jeg tenkte( litt barnslig, men sant):

1. Oi, shit. Det er jo oss. Jaja, det er jo bare å late som om jeg ikke vet hvem det er og riste medlidende på hodet. For et dustete navn.

2. Nei, hva sier du?! Trøstepremie?? En tolvpakke med vinglass ja? Diskret. Jaja, Thomas får gå å hente.

3. Ånei. Thomas går på krykker. Så jeg MÅ hente trøstepremien. Typisk at jeg måtte ta på meg den mest fargesprakende genseren jeg kunne finne akkurat idag.

Påvei hjem, borte fra alle de quizintelligente menneskene lo vi lenge og vel og så innså jeg at jeg må bli flinkere til å tape. Og når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg skal fortsette å gå på quiz på Landmark, for her taper du ikke bare litt, du må stå forran 100-vis av andre mennesker og ta imot premie. Taping med stil kan en også kalle det.