Kristine, Portugisisk, kor og Eikaas

Kristine er i byen og for dere som nå lurer på hvem Kristine er, så kan jeg informere om at hun er en av mine beste venninner fra Hundvåg. Dersom du skulle treffe på henne på gaten er hun lett gjennkjennelig på grunn av håret. Hun har nemlig krøller og ikke bare litt. Meg og Kristine har gått utallige fjellturer sammen og skal feire 10 års jubileum for fjellturene våre neste år. (Ja vi begynner å bli gamle). Vi har også reist i mellomamerika sammen + til min favorittby, NY. Dette bildet er mitt personlige favorittbilde av Kristine:


Se på godjenta. Hun må jo være verdens kuleste ingenør. Ja for hun er ingenør. Ferdigutdannet og greier. Jeg er like stolt som om hun skulle vært min egen datter.

Siden Kristine var i byen måtte vi ta en tur ut og Larsen arrangerte vors. Høydepunktet var at jeg ble kjent med en potugiser, som skal introdusere meg for de andre portugiserne som bor i Bergen( slik jeg forstod det, i alt 12). Min plan er at de skal lære meg portugisisk. Jeg skal nemlig på utveksling til Portugal til våren og portugiseren jeg traff i går kunne informere meg om at portugisere ikke liker å snakke engelsk.

Etter Kristine, Larsen og Portugiseren tok jeg turen til koret mitt, som hadde korfest. Vi drakk rom og ringte til dirigenten vår, Elin, som vi sang Ave Maria til. Jeg har ikke hørt Elin sin personlige mening, men det aner meg at Elin ikke var veldig fornøyd med den musikalske kvaliteten, selvom festfremføringer har høy underholdningsverdi i seg selv, sett at en er klar for den slags. Jeg tror jeg har nevnt tidligere at jeg elsker koret mitt, men det skader ikke å gjøre det igjen: JEG ELSKER KORET MITT. Jeg vet at dette automatisk gjør meg til nerd, men det gjør ikke noe. Det eneste kjipe med at jeg skal til Portugal er at jeg må ta permisjon fra koret.

Vi har forresten også vært på utstilling i dag, jeg og Kristine. Kunstneren var Eikaas. Jeg viste lite og ingenting om Eikaas fra før, forutenom at kunstlæreren annbefalte hans utstilling. Jeg ble imidlertid veldig imponert. Mannen er flink. Garrantert noe jeg kunne tenkt å hatt på veggen over den grønne sofaen. Her har du en liten smakebit:


Dette er et selvportrett og slipset han har på seg går ofte igjen i hans grafikk. Kul ikke sant?

Jazza, The Dog.

Nytt fra Torgallmenningen er at jeg nesten ikke er på torgallmenningen for tiden, men på Landås, på skolen. Nytt fra forrige år er at jeg nå går på kunst og håndtverk og ikke norsk. Så i stedet for å lese lange tunge verk av Vesaas, Kielland, Ibsen o.l., lager vi kunst eller om du vil "kunst". Jeg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli avslappende å ikke lese så mye, men jeg lover dere: Kunst og håndtverk krever virkelig heltidsstudering. De siste to ukene har vi holdt på med grafikk. Wikipedia sier dette om grafikk:

Grafikk er en fellesbetegnelse på alle reproduksjonsmåter av skrift og tegning. Grafikk betegner både trykketeknikken og selve produktet, det grafiske bladet, samt trykt kunst generelt. Ordet grafikk stammer fra det greske «graphe» som betyr tegning eller skrivning.

For å være helt ærlig var jeg skikkelig dritlei av grafikk sist uke. Vi skar ut mønster i linoplater. Linoplater er skikkelig harde å skjære i, så jeg endte opp med at kniven jeg brukte, glapp i hytt og gevær, som resulterte i små og store sår på fingrene. Etter mye strev til langt ut på kveldene, ble resultatet aldri bedre enn middels og når helgen kom var den svært etterlengtet.

Denne uken er det andre boller. Fri utfoldelse uten linoplater er mye kjekkere. Idag har jeg for eksempel laget Jazza. Jazza skulle egentlig fått et eget innlegg her i den grønne bloggen, fordi hun var en utrolig kul hund, som desverre døde i sommer. Bare 95 menneskeår gammel. På en måte laget jeg Jazza som en slags memorial-grafikk, noe jeg kaller det fordi jeg har sett litt for mye på LA-ink, hvor de lager memorial-tatoos nesten hele tiden. Uansett: Her kommer dagens grafikk:

Macarena

Jeg hadde store planer om legge meg for et halvt minutt siden. Det var før scotman( nattklubben i underetasjen) begynte å spille macarena. Jeg tenkte: dette må tas opp i bloggen. Det er så lenge siden jeg har hørt macarena og jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om jeg likte det eller ikke. På en side er det en helt forferdelig sang( i samme kategori som ketchup-sangen). På den andre siden: den aller beste sangen å danse fugledansen til. Ideelt sett da på disko på klubben i 5. klasse.

Det er sant. Stillhet er absolutt ikke er å forakte kl 01.00 natt til lørdag idet en har tenkt å legge seg, men macarena og nostalgi må garantert være den nest beste tingen. Livet altså. Der selv macarena kan få en til å smile.